Er det nå jeg egentlig skal si “endelig 21 år”?. Det er faktisk et skummelt tall for meg, da tenker jeg på framtiden bare og jeg føler jeg har dårlig tid. Men jeg har lært meg at jeg må slutte å bekymre meg for ting som ikke er nå, og heller smile over det som faktisk er nå, i dag. Jeg er virkelig endelig 21 år, lille meg. Tenk at for 21 år siden kom jeg til verden, nesten en 5 kilo tung baby – kanskje ikke så liten likevel. Jeg skulle ønske jeg fikk den gode følelsen av å ha bursdag nå, som det jeg hadde da jeg var 6 år. Da vi våknet av at familien stod over sengen din med å synge med kake og lys, og du klarte å se noen gaver i øyekroken din selvom du så vidt hadde klart å våkne. Sannheten er at vi småunger alltid hørte de forberede seg på å liste seg inn på rommet ditt, vi bare latet som vi sov, gjorde vi ikke? Da vi tok med stor kake på skolen, for å dele ut til andre, selvom det var du som hadde bursdag. Vi fant frem det fineste vi hadde, og kledde oss opp klar for skolen. Vi ble synget bursdagssangen til, og det gjorde virkelig dagen enda bedre for oss. Det var pølsefest på kjøkkenet, hvor mange ivrige barn stod i kø. Mens nå, er virkelig mye forandret. Jeg lagde for første gang min egen bursdagsskake, det var ikke fordi jeg ikke skulle få noen kake, men jeg ville faktisk bare lage min egen hjemmelagde gulrotkake i år. Jeg blir så glad av å bake at jeg tenkte med en gang “hvorfor ikke bare bake til meg selv?”. Noe annet som er forandret er også det at jeg feirer ikke bursdagen min med mange venner lenger, det sluttet jeg kanskje med da jeg var 15 år? Den største feiringen jeg opplever er på Facebook, alle de koselige gratulasjonene du får av venner og bekjente, til og med personer du ikke kjenner. Selvom det ikke er noe stor feiring her i gården lenger, så er vel det beste gaver og hygge med familien. Mer trengs vel ikke!

Genseren er sponset og den finner du her.

Jeg har også en fantastisk bestbuddy som ville dele noen ord med dere her på bloggen, dedikert til meg;

Til min kjære bestevenninne, Madeleine. Det hele startet for noen år tilbake da du var den jeg «hatet» mest, men som jeg egentlig bare var sjalu på. Du hadde så fint hår, bra klesstil og ikke minst så var du pen. Jeg klarte aldri å innrømme for meg selv at jeg faktisk hermet etter stilen din, men det var sannheten. Etter litt bestemte jeg meg for å bli venn med deg, og allerde første gangen vi var sammen så overnattet jeg hos deg. Jeg ville ta bilder med både klær og smykker som var dine for å bevise at jeg hang med deg. Haha, så teit å tenke tilbake på. Vi ble aldri noe spesielt gode venner da, men hang litt sammen innimellom på de festene hvor vi ikke fikk lov til å drikke alkohol. På slutten av videregående begynte vi å få bedre kontakt, noe som jeg ikke husker helt konkret åssen skjedde. Men veldig merkelig at to som ikke var så fan av hverandre, skulle ende opp som bestevenner noen år senere? Kunne ikke vært mer takknemlig for det. Nå har vi bygget opp et veldig sterkt bånd, og du er den første jeg forteller alt til. Finnes ingen jeg stoler på mer enn deg. Det er så mange måter vi er helt ulike på, men samtidig er vi veldig like. Og det er nettopp derfor jeg liker deg så godt. Det er ofte hvor både du og jeg sier ting i kor, eller mener nøyaktig det samme om en ting, og de øyeblikkene elsker jeg. Du er en jente som virkelig stråler til enhver tid, og er sjelden sur. Det som topper det hele er at vi ALDRI krangler, for vi begge sier ifra når det er noe(noe det sjelden er). Helt til slutt: GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN! Måtte du få en koselig dag med familien, så får vi feire deg siden. Du fortjener kun det beste. Love you!♥

Love you too, bestie.