Jeg husker den tiden jeg gikk på barneskolen, og jentene begynte å komme i puberteten. Man kunne se hvem som kom til å få de enorme melonene, og jeg sa hele tiden til meg selv “jeg kommer dit jeg også, da jeg er 18 år.” Fra barneskolen og helt frem til jeg ble 18 år var tallet 18 favorittallet mitt. Hvorfor? Fordi jeg alltid gledet meg til å se hvordan jeg så ut da. Helt siden 6.klasse kunne jeg ikke glede meg mer til å se hvilke former jeg ville få, og hvor fine puppene mine kom til å bli og ikke minst hva gutta kom til å syntes om dem. Jeg husker jeg gikk med en crossover bag på barneskolen, sikkert i 7.klasse, og jeg så ned på puppene mine og tenkte “er den ene puppen min større enn den andre?” Jeg brukte flere uker på å fordøye det og manne meg opp til å spørre mamma om dette var normalt. Og som alle flotte mødre gjør, så gjør de alt for å berolige deg ved å si “dette er helt vanlig, bare vent til du blir eldre så blir de like store jentami”. Jeg husker jeg ble så glad over det svaret, og sa til meg selv at når jeg blir 18 år da er de like store. Og jeg gikk alle år og gledet meg til å se at de skulle vokse videre og bli like store. Men etterhvert som årene gikk, og puppene vokste, så var det alltid et bryst som vokste mer. Jeg forstod ikke hvorfor det ikke bare stoppet opp, tok en liten pause, og lot det andre brystet få vokse ut i fred. I så mange år sa jeg til meg selv at de èn dag ville være like. Jeg ble helt stuck i den tankegangen at det aldri slo meg at dette kunne være normalt, at man kunne ha ulike størrelser på brystene.

Jeg ble eldre og selvfølgelig – gutter ser på puppene dine, og utseendet spiller en større rolle for deg enn hva man skulle trodd. Jeg ble så frustrert og lei meg fordi jeg så alle jentene rundt meg hadde fine, store og like pupper. Guttene på ungdomsskolen hadde klart på en eller annen måte å skjønne at jeg hadde innlegg i bhene mine, og i en god stund så ble dette snakket høyt om og jeg skammet meg sånn. Fyfaen og det var jævlig husker jeg. Jeg klarte ikke å si at jeg brukte det fordi puppene mine var ulike, så derfor lot jeg alle tro jeg bare ville ha mye større pupper enn hva jeg hadde. Sannheten var at jeg bare ville ha like, store eller små, størrelsen på dem kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Så i det ene brystet mitt var det ett innlegg, mens i det andre la jeg inn to innlegg, noen ganger tre. Det verste av alt var at jeg brukte de sykeste pushup-bhene fra H&M for å prøve å få dem mer like i formen, og jeg klarte det. Men det gjorde det tøft å vise meg lettkledd eller naken for andre da jeg så for meg at de kom til å tenke “hvor faen ble det av puppene?”. Det var så grusomt, så grusomt at jeg tenkte at jeg aldri ville ha en kjæreste, for da slapp jeg å måtte vise frem kroppen.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Usikkerheten min ble så stor, selvtilliten og selvbildet min forsvant bare mer og mer med årene. Det som var mest vondt å tenke på var og er fremdeles det at jeg allerede har andre medfødte feil, så hvorfor måtte jeg få enda flere feil? Jeg er den jenta som ble født med bare ett øret, og bare med det førte det til flere feil som at jeg nå mangler ett ribbein på magen og har 3 synlige arr på kroppen som det er umulig å skjule. Men det var ikke nok, jeg skulle også få to ulike bryster som er så forskjellige at jeg kan få silikon dekket. Men vet dere hva? Jeg takket nei til gratis silikon, GRATIS silikon dere. For jeg er ikke ute etter større pupper, jeg vil bare ha like, store eller ei. Og akkurat der har dere grunnen til hvorfor jeg gikk opp i vekt, for å kanskje èn dag kunne gjennomføre en operasjon hvor de tar fett fra et sted på kroppen min og sprøyter det inn i brystet som er lite. I håp om at jeg èn dag kanskje kan slenge armene opp i været og bare gi faen, istedenfor å alltid prøve å gjemme dem.

Den vondeste tanken som har slått meg tusen ganger er om noen vil elske kroppen min for sånn den ser ut. At de vil velge meg fremfor jenta uten noen feil. For hvorfor skulle de ville gå for en med disse feilene? Ikke engang jeg klarer å elske kroppen min, ikke i nærheten engang, så hvordan skal noen andre klare å elske den? Det er en ærlig sak, ganske hardt å skrive ned og dele men jeg må bare få det ut. Jeg er livredd for at de medfødte feilene jeg ikke kan gjøre noe med, kan være grunnen til at noen ikke vil ha meg. Det er en frykt jeg har gått med helt siden jeg kan huske, og den forsvinner ikke heller. Det er vanskelig for meg å tro på det andre sier om kroppen min, på grunn av hva jeg selv synes om den. Men jeg prøver, og mer kan jeg ikke gjøre. Jeg prøver å ta små babysteps, og jeg er stolt av meg selv. Jeg har endelig våget å legge fra meg de villeste pushup bhene og heller bytte dem ut mot bher som faktisk viser forskjellen. And guess what! Det føles så godt å ikke jukse meg til større bryst, men heller prøve å embrace dem. Det tok meg fra barneskolen og til dit jeg er nå, for å tørre å bare gjøre dette og det føles godt.