Jeg vet ikke hva som skjedde med meg så fort jeg kom inn døren og gikk opp på rommet mitt i dag. Jeg la fra meg alt jeg hadde, la meg ned i sengen, så opp i taket og tårene bare rant. Jeg er ingen psykolog, men er dette vanlig? Jeg har begynt å få mental breakdown ofte og jeg kan ikke styre det. Jeg må si til meg selv at jeg må ta det med ro, og puste rolig fordi jeg er redd jeg snart besvimer. Det verste av alt er at jeg skremmer meg selv, fordi jeg vet ikke hva som foregår med kroppen min. Jeg vil ikke engang si det til mine nærmeste, men velger å skrive det her? Som om det gir noen mening… Jeg har det så bra for tiden, nesten litt for bra, så… får jeg disse øyeblikkene fordi jeg frykter at alt vil ta en slutt snart? Jeg var på fotoshoot med Ghost forrige uke og jeg tok meg selv i å nesten få en mental breakdown på settet. Det var så nære at jeg til slutt ikke klarte å se fordi øynene fylte seg opp med tårer og jeg så uklart. Jeg kunne kjenne på hele meg og de rundt meg at de så at et eller annet hadde skjedd, siden humøret mitt plutselig endret seg. Jeg hater meg selv for at jeg ikke klarte å skjule det, men den masken klarte jeg bare ikke å ta på meg. Senest i stad var jeg på et møte på Egmont, og jeg kjente nok en gang at øynene mine begynte å fylle seg opp med tårer. Dette er så unormalt, og langt ifra normalt til å være meg det er snakk om.
I skrivende stund sitter jeg skjelven og funderer over hvorfor jeg deler det her med dere, og ikke mine nærmeste. Hva er det som skjer med meg? Spør noen meg om det går bra med meg nå, så kjenner jeg at jeg kommer til å knekke sammen, uten å vite hvorfor.
Ååå sånn har jeg det også! Bare griner, skjelver og føler at det er noe galt men samtidig ikke! Alt er jo egentlig bra med livet og med meg.Tror kanskje det er stress og for mye tanker. Jeg får ofte dårlig samvittighet for alt, er jeg for ofte med kjæresten da skuffer jeg venner og omvendt. Jobben, dårlig samvittighet hvis jeg ikke står på 100% alltid. Sånn går det hele tiden.. sykt irriterende. Jeg har kanskje vurdert yoga, bare lære meg å puste og slappe av. Få tankene mine på plass. Eller bare snakke ut til en person som er nær, få ut alt. Være for ærlig rett og slett.
Håper du blir bedre for det er ikke noe hyggelig å ha det sånt! Stor klem<3
Hei!
Er ikke noen ekspert på dette, men har i perioder følt på det samme. Legen min sa at dette kunne være stress, og at dette er noe som kan ligge der i underbevisstheten din uten at du tenker over det – og at det kan få utslag når man minst venter det. Kan også være en form for angst, i ditt tilfelle kanskje angst om å presterer godt nok.. håper du finner ut av det. Klem.
Vet ikke om det er helt det samme. men jeg hadde en periode i livet nå nettopp der alt var perfekt og jeg var glad. men hver dag var alt jeg kunne tenke at hva om alt det bare forsvant og da gråt og gråt nesten hver dag. Jeg var ikke vandt med å ha det så bra og bare positivt at jeg var så redd for å miste det at jeg ikke klarte p nyte det
Hei!
Dette høres egentlig veldig mye ut som angst og stress. Er ikke ekspert jeg heller, men angst og stress kommer ofte sammen. De fleste vil beskrive det som stress istedenfor angst, men sannheten er egentlig det at begge hører sammen som oftest. Noe som kan trigge angsten er faktisk koffein. Man kan ofte få sånne følelser helt plutselig etter å ha drukket energidrikke eller kaffe, da koffein faktisk er angstframkallende eller hva man skal si. Men det er lurt å prøve seg litt fram. Jeg mener at psykolog av og til kan gjøre ting verre for en selv. Jeg er mer den typen som liker å i hvertfall prøve å fikse ting selv. Du kan for eksempel starte med å kutte ut koffein i hverdagen i en uke eller to for å se om det blir noen forandring? Vet om noen folk som har sluttet å ha det sånn etter de kuttet ut koffein. Så spørs det selvfølgelig også hvor stort ditt koffeininntak er per dag? Men se på youtubevideoer av folk som har angst, søk på nettet, prøv litt forskjellig, og hvis ingenting funker, dra til psykolog. Håper det blir bedre snart, klem.
Ååå… Kjære deg ❤️ takk for at du deler! Utrolig modig gjort. Håper virkelig at det blir bedre med deg!
For å berolige deg litt, så vil du ikke komme til å besvime hvis du puster raskt og har høy puls, da grunnen til at man besvimer blodtrykksfall. Så du kan slippe å uroe deg for det <3
Ååå, Madeleine <3 Har opplevd det akkurat samme selv. Et tegn på at man må fokusere mer på seg selv, slappe av og stresse ned. Vet det er lettere sagt enn gjort. Vær stolt av at du tør å dele, tror også det er en god terapi. Masse god bedring <3
Er ingen psykolog selv, men vet av erfaring hvor godt kroppen har av og tømme seg. Hvis det ikke gir seg i løpet av en månedstid ville jeg tatt kontakt med noen profesjonelle for å finne roten til problemet.
Håper du får en fin dag videre 🙂
Opplevd akkurat det samme, og det var angst av resultat av mye stress og press i lang tid, ikke fått det igjen etter jeg roet litt ned. Er nok som en sier her, kroppens måte å restarte seg selv rett og slett, vi er skapt av å fungere med mye følelser og inntrykk. 🙂
Hei! Vil råde deg til å eventuelt ta kontakt med fastlege og fortelle hva som skjer, og vil anta han sender deg videre til psykolog/rådgiver. Det du beskriver hører ut som stressanfall eller en form for angst, ikke kjekt! Håper det ordner seg for deg<3
Leste innlegget du postet for noen dager siden noe liknende dette, der du følte deg helt rar på humøret. Når jeg leste det, traff det meg rett i sjela, for har opplevd helt det samme. Plutselig våkner jeg og utover dagen kan humøret skifte seg til dårlig så fort. De rundt meg har sagt at jeg har virket “rar”, og spurt om det er noe. Propblemet er at jeg ofte ikke vet hva problemet er. Liker virkelig ikke meg selv når er sånn i humøret, for verken orker eller vil snakke noe noen. Det er virklig ikke noe gøy, for det går bare ikke an å ta på den masken ovenfor andre. Slike mental breakdown hadde jeg mye av før. Det hjelper alltid og få snakket med noen om det. Så kanskje du får ryddet opp i tanker og følelser, for det ligger gjerne mye mer helt bakerst der enn man gjerne ikke er klar over.
Huske å puste og stresse ned, ta vare på deg selv!
Sender deg en klem ❤
Hei!
Jeg har panikkangst og generell angst, dette minner veldig om det. Mitt råd er å få en dobbeltime hos fastlegen så fort som mulig og fortell alt til han/henne. Og for all del, hvis han tilbyr medisinering – ikke godta det hvis det ikke er sammen med behandling hos psykolog.
Det kommer til å gå bra. God bedring!
Lille venn 💞
Når begeret er fult, -renner det over. Kroppen din sier klart i fra nå.. Er så mye jeg kunne sagt til deg, men jeg klarer ikke dele det her. Vær så snill å ta signalene, -du vil ikke tro hvor lang man kan presse en kropp FØR den stopper HELT. Og da mener jeg STOPPER..! Ring oss gjerne 🙏🏼. Klem fra Line
Det høres som om du er kjempe sliten (mentalt, og kanskje også fysisk?). Jeg hadde det slik som du beskriver i over to år, men nå er det mye bedre. Jeg anbefaler deg å kanskje snakke med noen, en psykolog kanskje? Som kan hjelpe deg med å liste ut hvorfor du plutselig har det sånn? Har det vært mye stress i det siste kanskje? Min depresjon kom når jeg var på det lykkeligste i livet, og det er ofte da det kommer – når man lar seg selv føle på fine føleser, da kommer de vonde frem også, og tanken om at kanskje ting skal slutte å være bra. Jeg håper dette er kortvarig og at du finner ut av det <3 Lykke til!
Så trist å høre at du har det sånn. Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver om, i perioder. Jeg sliter med angst og kan til tider være deprimert, men det høres ut som at sjelen din prøver å fortelle deg at noe er galt.. Har du prøvd å stoppe opp i noen minutter, for å kjenne etter hva som egentlig skjer med deg? Altså, følelsesmessig?! Det har ihvertfall hjulpet meg mye, å reflektere over følelsene mine slik at jeg kan forstå hva som skjer, og da er det lettere å forstå hvorfor når man får den bevisstheten/innsikten. Masse lykke til <3