SLETEN

Hei! I dag har egentlig vært ganske stressende og kald. Vi måtte til dyreklinikken kjapt med kattepusen til Martine fordi den ikke var frisk. Og så måtte vi finne frem rideklær osv. Plutselig begynte det å snø og hagle, helt ut av det blå. Etter det dro vi utover mot stallen i Larkollen og gjorde oss klare da DEN stormen kom. Hestene ble redde og vi var usikre på om vi ville ta risken ved å ta en ridetur. Derfor skulle vi ut for å prøve, hesten vridde seg rundt slik at vi nesten falt av. Herregud så redd jeg ble… Endte opp med at vi bare stelte hestene i stallen og ga dem kveldsmat. Det var utrolig koselig, og de hestene var så nydelige og ikke minst kosete! Veldig lyst til å dra tilbake til den stallen nå snart ja.

Vi var dem siste som var der, som vil si at vi skulle stenge. Vi hadde kun to lys å skru av. Rett etter vi skrudde av det nest siste var det noe som begynte å skrike. Hørtes ut som et menneske spørr du oss. Begge ble selvfølgelig redde og gira hverandre opp om at det var noe som ikke stemte osv. Helt til vi slokket det siste lyset og løp til bilen. Vi ringte en dame som vanligvis stenger stallen og fant ut av det kun er en uglesensor som vil skremme bort fuglene. Den skremmer visst bort mennesker også, hehe. Fant ut en ny ting om meg selv i dag, jeg er mørkeredd.


14 kommentarer
    1. Oi, du minnet meg veldig om en av Victoria’s Secret modellene, hun Lily ett eller annet, husker ikke helt hva hun heter. Pen var du i hvert fall, og innholdsrik blogg.
      Jeg er en ny blogger, følg gjerne med eller ta en titt:)! linephan.wordpress.com
      God helg!

    2. Hei flotta 🙂 Har lest bloggen din så lenge jeg kan huske, og har vel aldri vært noe særlig flink til å kommentere. du har vært en inspirasjon både med stil og det som har skjedd på privaten. Nå har jeg laget meg blogg, mest fordi jeg vil holde venner og familie oppdatert når jeg flytter fra bodø til fredrikstad. Men også for å skrive om hvordan det er å leve med en kronisk sykdom. Så jeg har brukt deg som inpsirasjon når sykdommen har vært på sitt verste og når jeg da leser bloggen din blir jeg i bedre humør og vet at jeg ikke er alene om å ha det kjipt til tider. Derfor vil jeg nå skrive om sykdommen min på en positiv måte for jeg er ikke ute etter sympati, men forståelse 🙂 har til og med vært så tøff at jeg har lagt ut bilde av arret på magen min som jeg har vært så redd for å vise før. Man må bare ha litt baller til tider og si det som det er 🙂
      hilsen ei jente på 22år som digger deg for den du er <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg