Jeg har alltid trodd at jeg er som en åpen bok, frem til en venn av meg fortalte at jeg er mystisk. Jeg spurte “hva mener du med at jeg er mystisk?”. Svaret jeg fikk forbauset meg litt, men jeg trengte å høre det. Jeg er mystisk fordi jeg lytter så godt til hva andre har på hjertet og fokuserer så mye på dem, istedenfor å åpne meg til dem. På en måte å gi litt tilbake. Det fikk meg til å tenke. Er jeg flink til å snakke om følelser, eller generelt å fortelle dype ting om meg selv? Jeg er flink med familien min, fordi de alltid er der, de ser alt og kjenner meg på en annerledes måte. Det som fikk meg til å tenke og forstå vennen min litt bedre er at jeg sjeldent sier det til venner. Veldig få så dem kanskje ikke helt vet hvor dem har meg.
Jeg er mystisk fordi jeg er redd og usikker. Der sa jeg det. Ikke hemmelighetsfull, men mystisk og det er en stor forskjell. Jeg må bare virkelig vite at du er en lojal venn, en som virkelig bryr seg om meg og ikke bare vil finne ut av ting om meg for å gjøre det om til gossip og et samtaleemne til andre. For jeg har så mye jeg holder skjult for mange, litt fordi jeg lurer på om de rundt meg kan takle det. Klare å holde det for seg selv, og ikke føle en tvang til å måtte si det videre. Det jeg ønsker er respekt av den jeg forteller det til. Og den respekten sliter jeg med å se hos mange. Jeg kan åpne meg, bare ikke nok. Jeg kan fortelle mennesker at jeg er følsom, gråter til filmer og blir emosjonell når jeg ser andre mennesker gråter rundt meg. Men jeg holder veldig mye annet for meg selv. Det som kanskje burde blitt sagt høyt, men som forblir i hodet mitt. Jeg er redd for reaksjonen til andre, hva dem tenker om meg og verste av alt; bryr dem seg? Jeg har opplevd så mange ganger å åpne meg, og bare få overfladiske svar tilbake. Det er hardt, det er det.
Jeg var veldig åpen før, faktisk for åpen og det slo tilbake på meg. Det såret meg enormt, fordi jeg viste følelser og fortalte hvordan jeg hadde det. Inkludert her på bloggen. Jeg er redd for at det skal skje igjen, for jeg spiller sterk, men på så mange måter er jeg veldig svak. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Men jeg har lukket meg litt for mye, og sliter med å åpne meg. Jeg vet at jeg vil puste bedre så fort jeg bare åpner meg mer, og jeg vil puste bedre nå.