JEG HAR TATT CELLEPRØVE

Grunnen til at jeg velger å ta dette som en overskrift er fordi jeg vil rett og slett at folk skal vite hvordan det er, uten overdrivelser eller noe annet. Jeg har unngått å ta denne prøven, selvom jeg VET hvor viktig det er å ta den. Jeg har vært redd for hvilke svar jeg vil få, hvor vondt det er, og utsatt det på grunn av kostnadene. Det var ikke jeg selv som fikk meg til å bestille time, det var søsteren min – og det er jeg så glad for nå. Jeg valgte å ta det på Volvat som er privat, grunnet fordi jeg har hørt så mye bra og fordi jeg kjente igjen navnet på en lege, som jeg har fått så god hjelp av. Noen år tilbake, da jeg var på mitt verste og ikke visste hva jeg skulle gjøre mer, hjalp legen meg igjennom det. Hun heiet på meg, og virkelig brydde seg. Jeg husker at jeg dro på en konsultasjon angående brystene mine (som hun ordnet) for å få svar på om jeg kunne ta fett-overføring. Brystene mine er så forskjellige til den grad at jeg får det dekket, så jeg trodde alt skulle ordne seg. Det var bare et problem sa legen. Jeg var den tynneste pasienten han hadde hatt på konsultasjon. Jeg stod der med puppene ute, med legen foran meg, mamma ved min side, og bare gråt. Han sa jeg måtte gå opp minst 10 kilo for å kunne ta en fett-overføring, og jeg har siden den gang gått opp mer enn 10 kilo. Men jeg er fremdeles redd for et nei. Det hele ble tatt opp igjen hos den private timen hos legen jeg hadde nå på mandag. Hun sa at til neste gang vi møtes, skulle jeg love henne å ha bestilt en ny konsultasjon. Og vet dere hva? Jeg skal til fastlegen min neste uke, for å prøve på nytt.

Spørsmålet alle stiller er om celleprøve gjør vondt, og er det sant?

Jeg ble psyket opp av mennesker rundt meg som fortalte at det var helt jævlig. Men det er det overhodet ikke. Det er ubehagelig, for du kjenner at du har noe inne i deg som ikke skal være der. Det er noe man også føler på en helt vanlig gynekolog undersøkelse. Jeg hadde sett for meg at de bokstavelig talt skulle skjære av biter på innsiden, og blodet skulle fosse ut. Det de gjør er at de setter inn et kort rør, for å bedre åpning og syn. Deretter tar de en myk liten børste gjennom det røret, og snurrer den rundt 2-3 ganger for at celler skal feste seg og så er du ferdig! Siden jeg gikk privat, fikk jeg også tatt en ultralyd som er med i pakken. Der fikk jeg sett eggene mine, som var utrolig rart men ikke minst beroligende og fint.

EN SLITEN SJEL

Jeg tok meg selv i å stirre i løse luften på rommet mitt her om dagen, og vet dere hvor lenge? To timer, på to timer var jeg ikke tilstede, jeg husker ikke hva jeg tenkte, eneste jeg vet er at jeg forsvant for et lite øyeblikk som skulle vise seg å være to timer. Jeg vet ikke hva det er engang, så det er nesten håpløst å dele det med dere uten at jeg gir dere noen svar. Det er bare skremmende å ha levd i 23 år og plutselig våkner opp en dag, og føler at du har mistet deg selv på veien uten å vite hvor du er på vei hen. Jeg vet bare at jeg er trist, sliten og ikke meg selv. Jeg savner gløden jeg hadde tidligere i år, for jeg vet ikke helt når den forsvant, det bare skjedde. Jeg klarer heller ikke å oppføre meg som om alt er bra lenger, for hva hjelper det? Jeg har følt meg falsk fordi jeg ikke vil plage andre med mitt, for det er ikke store saker. Det er bare en liten periode i livet mitt der jeg føler at jeg sitter fast. Å skjerme meg fra sosiale medier hjelper meg litt til tider, men så kommer den stressende følelsen av at jeg ikke har gitt fra meg en lyd på noen dager og det ender opp med å få meg til å føle meg enda verre. Det er en ond sirkel som jeg ikke klarer å bryte opp. 

Jeg føler at jeg svikter venner, familie og kjæreste ved å ikke være like glad som jeg pleier å være. Jeg ser det på dem. Jeg kan kjenne på hele atmosfæren at jeg ødelegger stemningen fordi jeg rett og slett ikke orker å ta på meg en maske og late som om alt er bra. Jeg føler meg så sårbar for øyeblikket, og fyfaen det skremmer meg. Jeg har så mye å være glad for, og jeg blir så rasende for at jeg tar meg selv i å synes synd på meg selv uten å vite hva problemet mitt er. Jeg tør så vidt å snakke med noen, tilfelle de skal si at jeg trenger hjelp – for jeg har vel bare en dårlig periode, og det er alt – eller? Det kan hende det allerede er bedre i morgen, hvem vet. Kanskje det tar noen uker, men det kan bare bli bedre fremover og det får meg til å puste roligere.

Processed with VSCO with hb2 preset

MIN KJÆRE KROPP – HVA HOLDER DU PÅ MED?

Jeg vet ikke hva som skjedde med meg så fort jeg kom inn døren og gikk opp på rommet mitt i dag. Jeg la fra meg alt jeg hadde, la meg ned i sengen, så opp i taket og tårene bare rant. Jeg er ingen psykolog, men er dette vanlig? Jeg har begynt å få mental breakdown ofte og jeg kan ikke styre det. Jeg må si til meg selv at jeg må ta det med ro, og puste rolig fordi jeg er redd jeg snart besvimer. Det verste av alt er at jeg skremmer meg selv, fordi jeg vet ikke hva som foregår med kroppen min. Jeg vil ikke engang si det til mine nærmeste, men velger å skrive det her? Som om det gir noen mening… Jeg har det så bra for tiden, nesten litt for bra, så… får jeg disse øyeblikkene fordi jeg frykter at alt vil ta en slutt snart? Jeg var på fotoshoot med Ghost forrige uke og jeg tok meg selv i å nesten få en mental breakdown på settet. Det var så nære at jeg til slutt ikke klarte å se fordi øynene fylte seg opp med tårer og jeg så uklart. Jeg kunne kjenne på hele meg og de rundt meg at de så at et eller annet hadde skjedd, siden humøret mitt plutselig endret seg. Jeg hater meg selv for at jeg ikke klarte å skjule det, men den masken klarte jeg bare ikke å ta på meg. Senest i stad var jeg på et møte på Egmont, og jeg kjente nok en gang at øynene mine begynte å fylle seg opp med tårer. Dette er så unormalt, og langt ifra normalt til å være meg det er snakk om.

I skrivende stund sitter jeg skjelven og funderer over hvorfor jeg deler det her med dere, og ikke mine nærmeste. Hva er det som skjer med meg? Spør noen meg om det går bra med meg nå, så kjenner jeg at jeg kommer til å knekke sammen, uten å vite hvorfor.

NOE DERE KANSKJE IKKE VISSTE OM MEG

Jeg har aldri likt leopard printet – jeg vet ikke hva det er, men blæh.


Jeg har en uvane med å kun spise eggeplommen. Jeg har gjort det siden jeg var et lite barn, men jeg prøver å endre på det.


Når jeg skriver på et tastatur bruker jeg kun pekefingrene mine. Tydeligvis er det ikke normalt, så hjelp? Venner ler og blir nærmest sjokkerte over hvordan jeg klarer å taste så raskt med bare to fingre.


Jeg har en tendens til å dra i vippene mine uten at jeg enser det selv.


Første jobben min med en inntekt var på et utested som ryddehjelp. Jobb fra 23 til 03 i helgene og jeg var SÅ fornøyd med det. Jeg sluttet fordi jeg begynte å se at dette ikke ble gjort på riktig måte blant personalet og loven. Jeg fikk nok av fulle mannfolk som var kåte, hadde null respekt for deg, og tenkte det var helt greit å ta meg på rumpa mens jeg bar på tårn av ølglass og følte meg hjelpesløs.


Jeg er ikke noe spesielt glad i hamburger. Hvis jeg har spist det en gang, så frister det ikke å spise det på flere måneder. Hamburger gir meg ingenting, buuuuut potatoes do <3


Jeg liker ikke brunost.


Jeg er et skikkelig smørmenneske og kan ha smør på brødskiven, så være ganske fornøyd med det.


Jeg er veldig glad i servelat på brødskiven.


Jeg velger potetgull over godteri, sjokolade osv anytime – it’s tha best!


Jeg har veldig lyst til å dra til Lofoten, Island og Bali. Det er mine neste drømmedestinasjoner.


Jeg har ofte mareritt om maskerte menn med kniv og øks som kommer seg inn i huset, og er ute etter å ta alle i familien min. Det verste er at når jeg er i den drømmen, vet jeg allerede hva som kommer til å skje men jeg klarer ikke å komme meg ut av den og det er jævlig. Det starter alltid med at jeg ser ut av soveromsvinduet mitt og møter blikket til en maskert mann langt unna og skriker for full hals til familien min at vi må komme oss ut.


Jeg er overtroisk, men ikke sånn at jeg tror på alt jeg hører. Jeg tror på noe mer enn hva vi kan se, og føler at det er bedre å tro på noe enn ingenting.

“DU SER SÅ LYKKELIG UT”

Det er fordi jeg er lykkelig, og det er skremmende å dele det med så mange. Men sånn skal det ikke være? I så mange år har jeg blitt grillet så fort jeg har skrevet på bloggen at jeg har det bra og er lykkelig. Det var som om folk var ute etter å ta meg psykisk fordi de ikke ønsket meg lykke i livet. Hvordan folk er i stand til å gjøre det mot andre mennesker, det er noe jeg aldri kommer til å forstå. Det finnes personer der ute jeg kanskje ikke burde ønske alt godt i livet, men jeg lever bedre med meg selv om jeg ønsker andre godt, selv dårlige mennesker. Til syvende og sist så er lykke noe som ikke kan kjøpes, og for dem som finner den lykken, de har et godt liv foran seg og det er det jeg ønsker at alle skal få oppleve. At noen ikke ønsket meg den lykken, det knuste meg for mange år siden. Jeg vet at jeg ikke gjorde noe galt, det var heller en annen person som lot meg gå igjennom så mye fordi jeg var naiv og kun så det beste i mennesker og ikke det verste. Jeg kom meg opp på bena igjen, tok alt det jævlige jeg hadde opplevd og gjorde det om til en lærepenge som gjorde meg sterkere. Den lykken, det er den jeg lever på nå i dag. Alt det vonde jeg opplevde, det ville jeg ikke byttet ut mot noe annet. Det har formet meg som menneske, og gjort meg til en person som nesten er overbevist om at jeg kommer til å klare meg, uansett hva som skjer i livet mitt.

Så å høre fra venner, bekjente, følgere og anonyme at de kan se på meg at jeg er lykkelig – det er stort. Jeg ble rørt av en melding jeg fikk på Instagram som lyder slik; Må bare si at jeg synes du ser så lykkelig ut på bildene dine for tiden og det gjør meg så glad! Håper du har det så bra som det ser ut som.

Vi må bli flinkere til å ønske hverandre godt.

Jeg trengte ikke å sette ord på lykken min for at noen skulle forstå hvordan jeg har det i dag, fordi jeg strålte av lykke. Jeg har det så godt der jeg er i livet nå, og av ingen store grunner. For hver dag som går blir jeg mer og mer kjent med meg selv, og det gjør meg trygg på meg selv, noe jeg skulle vært for mange, mange år siden. Jeg vet ikke hvor denne lykken kom fra, den kom brått, men jeg er så glad for at jeg fant den.

JEG KNAKK SAMMEN

Det er år siden sist jeg gråt, og det var jævlig å kjenne på det igjen i går. Jeg skulle på et kurs senere på ettermiddagen i Oslo for å lære meg å redigere filmer i et spesielt program. Oppgaven vår var enkel; film deg selv slik at du har noe å redigere på kurset. Jeg følte meg bra helt frem til jeg så videoen som varte i nesten 20 minutter og alt forandret seg. Jeg så på meg selv under en sminkevideo jeg lagde tidligere i går, og jeg tenkte bare æsj gjennom hele videoen. De gangene jeg likte meg selv var da jeg så bort. Hva er det for noe? Jeg mener… Slik har jeg ikke følt det på lenge. Jeg stod på kjøkkenet og gråt. Jeg ble frustrert fordi jeg ikke forstod hvor alle disse følelsene og tårene kom fra – og hvorfor kom alt nå? Jeg måtte jobbe med meg selv for å ikke kollapse, be meg selv om å roe meg ned og puste rolig. Jeg har aldri følt noe slikt før, og det kom så uventet. Det var som om jeg har hatt det for bra alt for lenge, og noe ville at jeg skulle ha det jævlig igjen.

Når det er sagt så var onsdagen(dagen før) en bra dag. Jeg hadde et møte klokken 12:00 på Egmont som jeg nå har begynt å tilbringe litt av tiden min hos. Jeg kan ikke avsløre hva jeg holder på med enda, men ventetiden blir bare kortere og kortere. Noe som gjør at jeg snart kan fortelle alt! Det å ikke kunne si noe er vanskelig, for jeg vil at folk skal vite hva morsomt jeg holder på med. Men samtidig så er det gøy å kunne tease litt, og være hemmelighetsfull. Senest i går var jeg igjen på Egmont for å lære meg Premiere Pro som er kjekt å kunne da jeg kanskje bør bli flinkere på video? Men for meg var det to ting jeg måtte sette meg inn i; lære meg Premiere Pro og lære meg hvordan Mac fungerer haha. Det var mye på en gang, men når jeg først lærer meg det så tror jeg det blir vannvittig gøy.

Nå skal jeg til Martina for å ha en avslappende dag med god mat, så skal vi på kino senere i kveld for å se Pitch Perfect. Jeg gleder meg!

SHOOT BY KAROLINE

Jeg må virkelig le av meg selv, jeg planla å nesten få ordnet alle julegavene i dag med moren min i byen. Endte opp med å bare finne èn julegave, altså er det mulig.. Er det jeg som er kresen eller er det utvalget som bare ikke er bra i år?  Jeg velger å si en god blanding her. Heldigvis skal jeg inn til Oslo i morgen for å tilbringe dagen min der sammen med min flotte venninne Nora. Vi begge trenger å få handlet flere julegaver, så jeg kaller denne dagen for julegaveshopping. Hun er også ferdig med eksamen, så dette skal vi selvsagt få feiret litt senere på kvelden. Det er alltid så koselig å være med Nora, og nå er det en stund siden sist så nå gleder jeg meg til å se hun igjen for vi har myyye gøy å snakke om.

Hvis det er èn ting jeg elsker, så er det når jeg får bilder fra en fotoshoot nesten med en gang. Denne gangen kom dem lynraskt, og jeg er faktisk glad for at jeg takket ja til nettopp denne stilen. Denne shooten handlet nok veldig om at jeg bare må bli mer selvsikker uten sminke for min egen del, det å godta fregnene mine og skjønne at rødheter i ansiktet er helt vanlig og greit. Det er sprøtt hvordan jeg ofte ønsker å gjemme meg så fort jeg viser meg i offentligheten uten sminke, og hvorfor skal det være slik? Det er en befriende følelse å gå ut døren uten å føle behovet for å sminke seg. Men likevel gjør jeg det alt for sjeldent, og det er noe jeg vil forandre på. Det tar tid, men jeg tror det viktigste her er å bare gjøre det, og på den måten blir jeg vant til det. For skal jeg være helt ærlig, er jeg lei av å føle at jeg må gå rundt med en maske hele tiden for å kunne føle meg bra. Jeg vil føle meg bra, og jeg vil føle meg bra naturlig.

Sjekk ut profilen til dyktige Karoline på Instagram; karolinebskaug♥

“DU ER MYSTISK”

Jeg har alltid trodd at jeg er som en åpen bok, frem til en venn av meg fortalte at jeg er mystisk. Jeg spurte “hva mener du med at jeg er mystisk?”. Svaret jeg fikk forbauset meg litt, men jeg trengte å høre det. Jeg er mystisk fordi jeg lytter så godt til hva andre har på hjertet og fokuserer så mye på dem, istedenfor å åpne meg til dem. På en måte å gi litt tilbake. Det fikk meg til å tenke. Er jeg flink til å snakke om følelser, eller generelt å fortelle dype ting om meg selv? Jeg er flink med familien min, fordi de alltid er der, de ser alt og kjenner meg på en annerledes måte. Det som fikk meg til å tenke og forstå vennen min litt bedre er at jeg sjeldent sier det til venner. Veldig få så dem kanskje ikke helt vet hvor dem har meg.

Jeg er mystisk fordi jeg er redd og usikker. Der sa jeg det. Ikke hemmelighetsfull, men mystisk og det er en stor forskjell. Jeg må bare virkelig vite at du er en lojal venn, en som virkelig bryr seg om meg og ikke bare vil finne ut av ting om meg for å gjøre det om til gossip og et samtaleemne til andre. For jeg har så mye jeg holder skjult for mange, litt fordi jeg lurer på om de rundt meg kan takle det. Klare å holde det for seg selv, og ikke føle en tvang til å måtte si det videre. Det jeg ønsker er respekt av den jeg forteller det til. Og den respekten sliter jeg med å se hos mange. Jeg kan åpne meg, bare ikke nok. Jeg kan fortelle mennesker at jeg er følsom, gråter til filmer og blir emosjonell når jeg ser andre mennesker gråter rundt meg. Men jeg holder veldig mye annet for meg selv. Det som kanskje burde blitt sagt høyt, men som forblir i hodet mitt. Jeg er redd for reaksjonen til andre, hva dem tenker om meg og verste av alt; bryr dem seg? Jeg har opplevd så mange ganger å åpne meg, og bare få overfladiske svar tilbake. Det er hardt, det er det.

Jeg var veldig åpen før, faktisk for åpen og det slo tilbake på meg. Det såret meg enormt, fordi jeg viste følelser og fortalte hvordan jeg hadde det. Inkludert her på bloggen. Jeg er redd for at det skal skje igjen, for jeg spiller sterk, men på så mange måter er jeg veldig svak. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Men jeg har lukket meg litt for mye, og sliter med å åpne meg. Jeg vet at jeg vil puste bedre så fort jeg bare åpner meg mer, og jeg vil puste bedre nå.

Å GI SLIPP

Til syvende og sist så må du aldri glemme at det bare er ting.

Jeg har samlet på klær, sko og diverse i så mange år fordi jeg har vært redd for å èn dag miste alt. Frykten av å ikke ha noe var bare så stor, så stor at jeg tok alt jeg kunne få. Jeg så derfor muligheten til å bli en samler da jeg fikk sponsormailer både med gaver og samarbeid som gjorde at jeg tjente penger. Jeg tenkte at nå kan jeg få alt jeg aldri trodde jeg kunne få. Det ble så mye at jeg til slutt skjønte at jeg måtte begrense meg, tappe ned på samarbeidspartnere og heller prøve å fokusere på de beste og viktigste for meg. Ikke takke ja til alt som dukket opp, men analysere litt mer å tenke over om det virkelig var noe jeg behøvde. Alt dette er bare ting, ting som bare er der. På en sprø måte gjorde alle disse tingene meg trygg, fordi jeg hadde så mye rundt meg. Men det ga meg ingenting, det ga meg bare mangel på plass. Og det var da jeg skjønte at nå må jeg slutte å ta alt jeg kan få, stoppe å kjøpe unødvendige ting kun fordi en stemme inni meg sier at jeg trenger det, når jeg egentlig ikke gjør det. Jeg har hatt så mye liggende rundt uten at det har blitt brukt, og det gjorde meg så forbanna. Her sitter jeg med både klær og sko jeg ikke bruker, likevel vil jeg ikke kvitte meg med det fordi jeg er “glad”  i det. Mens litt lenger unna sitter det andre som trenger dette, mye mer enn hva jeg gjør.

Jeg har over en lenger periode innsett at det bare er ting, noe man må gi slipp på og gi videre. Jeg donerer klær og sko ca èn gang i måneden til mennesker som trenger det, samt at jeg stiller opp og donerer litt diverse når jeg får forespørsler om å bidra litt med noe jeg ikke bruker – som jeg ELSKER å være en del av!! Hva de får, gir dem mer lykke enn det tingene noen gang har gitt meg.

Derfor er jeg også veldig for gjenbruk, og hva det står for. Alt har en verdi, uansett hva det er. Som jeg har sagt før; Har du ikke brukt det på 1 år, kvitt deg med det og selg det videre. Det er så godt å vite at i stedenfor å kaste det som om det skulle vært søppel, sender du det heller til folk som gleder seg til å få det nye plagget sitt. Man sitter igjen med en så god følelse over å ha gjort noe bra – nemlig å ta i bruk gjenbruk.

Jeg har nå i sikkert 2 uker gått igjennom klesskap, hyller, kofferter og bagger for å se hva jeg kan selge videre, og resultatet er vilt. Det er snakk om mange par med sko, kåper, vinterjakker som SVEA og shit loads med hverdagsklær jeg bare ikke bruker mer. Alt det jeg har nevnt vil bli lagt ut på Tise de neste ukene og jeg kan love dere at det er så mye fint som selges. Tise har vært så snille og tilbudt seg å hjelpe meg litt med å bli kvitt dette via deres gjenbruksapp – så følg meg på profilen @madeleinepedersenn♥ Alt jeg selger kommer til å være på deres kontor så jeg slipper å ha hele 4 svarte søppelsekker her hjemme, og for dere som bor i Oslo området kan da dra innom kontoret for å prøve det, før dere eventuelt kjøper noe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

FØLELSER PÅ EN MANDAG

Lite updates om dagene, både her og på Instagram. Det er ingen andre enn meg selv å skylde på der. Jeg har bare følt meg dritt når det kommer til hvordan jeg ser ut. Helt siden slutten av september har jeg følt det slik. Jeg klarer ikke å se meg selv i speilet og tenke “men shit så bra jeg ser ut i dag”. Jeg har heller tenkt “hvorfor gidder jeg å prøve”. Jeg sitter ikke her med svar til dere på slutten av innlegget, jeg sitter med spørsmål. Jeg vil føle meg bra, føle at jeg ser bra ut, få tilbake den lille gnisten. Bare kjenne på den gode følelsen. For akkurat nå vil jeg ikke ha øyekontakt med mennesker fordi jeg ikke vil at folk skal se på meg. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er sånn. Jeg er hun som smiler til mennesker selvom de ikke smiler tilbake, ser dem i øynene i håp om at de kan se at jeg bare vil smile til dem. Det som sjokkerer meg mest er vel hvor lenge de følelsene og tankene her har eksistert. Alt annet i livet mitt er helt fantastisk nå, så er det jeg selv som roter det til. Er det mulig liksom… Det blir bare for dumt. Jeg trenger å føle meg fresh, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det akkurat nå. Kanskje unne meg selv en ansiktsbehandling, litt fokus på meg selv – er det alt som skal til for å fikse meg nå? Jeg vet ikke.

Dette er overhodet ikke et innlegg der jeg forventer å få kommentarer om hvor pen eller flott jeg er, not at all. Akkurat nå føler jeg det bare blir falskt uansett hva dere skriver. Det jeg trenger er bare å vite hva dere gjør når dere har det slik. Hva gjør dere for å føle dere bedre?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA