Det ble en ganske følelsesmessig feiring for meg i går, mange vet kanskje hvorfor og mange har ikke peiling. For nøyaktig 1 år siden, på nyttårsaften gråt jeg som faen på rommet mitt hele dagen, kvelden og natten mens alle mine kjære feiret. Jeg satt i sengen med en pute i ryggen, hadde dratt ned rullgardinen så jeg ikke skulle se raketter og andre mennesker mens jeg lot tårene renne. Bare noen dager tidligere ble jeg helt singel for real, og jeg ble singel på den vondeste måten. Likevel for første gang på flere år følte jeg meg lett og det var ubeskrivelig. Jeg gråt og gråt, men det kom til et tidspunkt der jeg måtte ta meg sammen og begynne å leve igjen, få det bra igjen. Da bestemte jeg meg for å bli et ja-menneske som sa ja til alt uavhengig av hva det var, og det er den beste avgjørelsen jeg har tatt. Jeg begynte å bli som gamle meg igjen, venner og bekjente kommenterte at jeg strålte igjen og jeg følte meg bra igjen. På grunn av den avgjørelsen jeg tok etter kjærlighetssorgen, har jeg opplevd så mye fantastisk som jeg kommer til å sette pris på i uendelig tid. Jeg føler meg som et nytt menneske, og det er fordi jeg ble singel – hvor sykt? Mitt største høydepunkt fra 2016 var da jeg ble singel, og det hadde jeg aldri trodd jeg kom til å si.

Mine desidert beste høydepunkter fra 2016:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

♥ Ble singel

♥ Jeg designet min egen kolleksjon i samarbeid med Junkyard XX-XY

♥ Jeg gikk opp 15 kg

♥ Londontur med jentene

♥ Gjest på tv-programmet Top Model Skandinavia

♥ Min første sydentur med jentene i Spania

♥ Jeg begynte å date igjen

♥ Urban kick-off

Etter jeg hadde åpnet og stengt på Urban, var det rett hjem for å skifte og fikse meg til nyttårsfeiringen hos Martina. Der ble det servert kalkun og det måltidet der er noe av det diggeste jeg har smakt på lenge. Senere tok vi på oss partyhattene og festet til vi ikke orket mer, bokstaveligtalt. Å gå inn i det nye året med venner og som et nytt menneske, det er det få ting som kan slå. Kjære 2017, jeg håper du er klar for litt konkurranse for å toppe fjoråret blir vanskelig.

I går skålte jeg for meg selv, og feiret for meg selv (så klart alle mine kjære også). Men spesielt meg, og det føltes så bra å kunne si at jeg klarte det. Takk for alt 2016.

Hvordan har 2016 vært for dere & hva er deres beste høydepunkter fra 2016? Godt nyttår!♥

Vinneren av junkyardkonkurransen ble W! Gratulerer så mye til deg. Du vil bli kontaktet veldig snart.

Ukens tanke: Jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg om dagen, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Å vite at folk bare vil deg godt, det er en følelse det ikke går an å beskrive, man føler seg bare så sykt heldig. Man begynner nesten å fundere på hvordan det kan ha blitt så her bra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ukens opptur: Jeg nærmer meg endelig slutten på alle julegavene, and it feels so good. Jeg har aldri vært så sent ute med julegaver, og det kommer ikke som et sjokk hvis jeg har glemt noen nå faktisk. Jeg stresser som bare pokker om dagen med generelt alt, haha.

Ukens nedtur: Da kunder på Urban spør om vi får inn visse produkter i 2017 og vi forteller dem den vonde nyheten om at Urban Moss skal legges ned. Det er så jævlig vondt å vite at arbeidsplassen min i over 3 år skal bli borte, og ikke eksistere i byen min lenger.

Ukens sang: The Weeknd – Party Monster. Jeg føler meg så sykt fet hver eneste gang den spilles av, dunno why.

Følg meg gjerne på spotify: Maddepe_94 – Jeg har 4 forskjellige lister med forskjellig type musikk, så tror nok en av listene vil falle i smak♥

Ukens avhengighet: Deodorant. Jeg svetter som en gris på jobben, og takk Gud for at deodoranten hvertfall får meg til å lukte godt.

Ukens person: Ingen andre enn min kjære pappa. I mange måneder har han vært den personen som har hjulpet meg masse med bilder til bloggen. Spesielt den siste tiden hvor det har vært veldig viktig for meg, har han stilt opp hver eneste gang. I tillegg er han typen til å ringe meg for å si “Har du blogget enda? Når legger du ut bildene på bloggen?” kun så han kan være en av de første for å sjekke de ut. Og dere, han er en flink fotograf?!

Ukens mat: Søtpotet fries med aioli fra Moments. Jeg vil så sykt være et sunt forbilde til dere, men sorry ass. Lunsjen min hver eneste gang jeg jobber på Urban består av fries med aioli.

Ukens lættis: Når du er på byen og har blitt sjekket opp av 2 stykker du bare ikke er keen på. Så står du på dansegulvet med jentene dine og trenger ekstra beskyttelse fordi de skviser seg forbi folk på dansegulvet mens de stirrer deg ned for å komme seg bort til deg. Jeg ble dratt i alle kanter for å komme meg unna, et mirakel at jeg ikke har noen blåmerker på armene.

Ukens flause: De sykt irriterende, unødvendige og flaue klippene som blir delt på Facebook som har soundtrack over med orgasmelyder som jeg bare MÅ se i offentligheten blant mange mennesker. Jeg lærer heller aldri da, kanskje begynne å sjekke kommentarene på klippene før jeg trykker.

Ukens throwback: Min crazy fjortisperiode hvor jeg var mer gutt enn jente. Jeg prøvde seriøst så hardt for å bli en av gutta. Eide ikke en eneste g-streng, kun Bjørn Borg boksere og elsket å vise det til alle. Men jeg er faktisk litt stolt over meg selv at selv på den alderen, ga jeg fullstendig faen i hva andre syntes om stilen min. Helt vilt hvor mange som kritiserte den, men hadde det ikke vært for den stilen og de klærne i XXL hadde jeg ikke endt opp her jeg står i dag.

Likte dere dette innlegget?♥

Ukens tanke: Å ha medfødt feil som gjør meg usikker. Jeg skammer meg ikke over kroppen min, hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er. Men jeg er redd for at andre ikke vil akseptere kroppen min og utseendet mitt på grunn av mine feil. Hvem blir tiltrukket av en jente som mangler et ribbein på magen, har 2 ulike størrelser på brystene, ble født med kun et øret og har arr som det er umulig å skjule? Jeg er så hard mot meg selv, jeg vet det. Ting kunne vært så mye verre, men siden det ikke er det – klager jeg på det jeg synes er ille nok. Jeg er så drittlei av det.

Ukens opptur: Mitt nye samarbeid med Kygo Life. Jeg er så glad for å ha blitt valgt ut blant en av dem som de ønsker å jobbe med. Det er veldig stort for meg og betyr veldig mye.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ukens nedtur: Mamma og pappa spiste opp min snacks som bestod av Ritz kjeks og kremost.

Ukens sang: Post Malone – Patient. Jeg får så gode vibes av å høre denne sangen at den er på replay hele tiden.

Ukens avhengighet: Det nye albumet til Post Malone. Det er virkelig akkurat det jeg trengte denne uken.

Ukens person: Min flotte sjef på Side2. Ikke bare er hun en flott sjef, men hun er så mye mer enn det. Jeg kan ikke få takket hun nok. Hun har hjulpet meg til å ta avgjørelser som har forandret meg som person. Hun har hatt troen på meg hele veien, og det har vært en stor støtte for meg.

Ukens mat: Ristorante pizza med mozarella. Jeg blir seriøst aldri lei av den pizzaen, og den er aldri feil å spise uavhengig om det er til frokost, middag eller kveldsmat.

Ukens lættis: Jeg fikk en kunde på Urban som trengte hjelp med å oversette noen forkortelser som datteren hadde skrevet på Facebook. Det var alt fra omfg og af til litt mer avanserte ord som jeg ble paff over at jeg skjønte selv. Verste var at jeg ble usikker på om jeg burde si hva det betydde til moren, haha.

Ukens flause: Jeg var på jobb på Urban, og spilte av en sang jeg er litt dilla på. Da begynte jeg så klart å synge og danse litt rundt i skjul, og selvfølgelig er det en kunde som får med seg dette. Her er det snakk om rumpeshaking, shuffling og sykt innlevelse, ganske flaut.

Ukens throwback: Det vondeste jeg har opplevd. Å bli født med et øret er ikke en big deal, men å gå igjennom 3 operasjoner som var så smertefulle er vanskelig å glemme. Jeg er glad jeg var liten da jeg gikk igjennom dette, for da visste jeg rett og slett ikke hva som skjedde egentlig. Jeg fant faktisk et innlegg jeg har skrevet for flere år siden om denne opplevelsen og det kan dere lese om her: Historien bak øret mitt.

Likte dere dette innlegget?♥

Takket være en leser som kontaktet meg på facebooksiden min, så fikk jeg veldig lyst til å prøve ut noe nytt. Nemlig å ha et innlegg som dette hver søndag, hvor man bare deler litt av hvert med dere som jeg tror kan bli litt gøy.

Ukens tanke: Å ikke oppfylle forventingene til andre. Det er skummelt, for så mye som jeg ønsker å vise folk at jeg kan, jeg klarer det, så har jeg ikke helt den selvtilliten enda hvor jeg kan slå foten ned og si “jeg skal vise dere”. Jeg kommer dit, jeg er på vei men ting tar tid som man sier. Det er sånn jeg føler det er i bloggverden, at man stadig vekk på bevise ting på både godt og vondt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Ukens opptur: Jeg kan egentlig si mange ting, men skal faktisk fokusere på det som gjør meg ekstra glad nå. Nemlig at vi er i desember, men jeg ser litt lenger fram og tenker på 2017. Jeg gleder meg sånn til å se hvordan det året blir med tanke på hvor bra 2016 har vært.

Ukens nedtur: Jeg ryddet rommet mitt for sånn 4 dager siden (?) og det ser allerede like ille ut igjen. Jeg har blitt så sykt rotehue at jeg blir litt sur når jeg er på soverommet.

Ukens sang: Kent – Den sista sången. Jeg kan ikke tro at Kent skal gi seg etter så mange år. Men heldigvis skal jeg og familien min prøve å få skaffet billetter til siste konserten de skal ha i Norge nå på nyåret. Jeg har vokst opp med Kent, så jeg er nødt til å oppleve dem live.

Ukens avhengighet: Håndkrem – assa HVA SKJER? Hendene mine dør av tørrhet, og de har aldri ropt etter håndkrem så mye som det de gjør nå. Nå er det så ille at jeg ikke kan gå ut døren uten å ha tatt med meg en liten tube med krem.

Ukens person: Det må faktisk bli Martina etter jeg våknet opp til noen fantastiske høydepunkter på Snapchat fra turen hennes på Norefjell denne helgen. Hun klarte å forstue nesen sin, så ukens person – uten tvil.

Ukens mat: Åhhh, jeg har lagd sykt mye macaroni og bearnaise denne uken. Verste er at jeg lager det til frokost noen ganger, men det er så godt så hvorfor ikke.

Ukens lættis: Jeg klarte å rote meg bort i Oslo i går på den teiteste strekningen. Fra Oslo S til Oslo City, og bare ut. Jeg eier ikke stedsans og ble stående inne på Oslo City alene og le, fordi jeg følte meg så dum med tanke på at jeg har gått den veien et par ganger.

Ukens flause: Når du skal møte daten din og ikke vet hvordan du kommer deg ut fra Oslo City rett og slett. Jeg imponerer stadig vekk!

Ukens throwback: Jeg fikk hjertet i halsen da jeg fant dette bildet. Dette var meg for 15 kg siden og det er en jente som jeg aldri vil være igjen. Jeg vil aldri tilbake dit igjen, og det skal jeg aldri gjøre mot meg selv igjen. Jeg innser ikke hvor store forandringer det faktisk har skjedd før jeg ser bilder som dette. Det kjipe er de sjeldne kommentarene jeg får fra ukjente mennesker da de skriver ting som at jeg så lykkeligere ut før og at jeg så bedre ut før. For nei, faktisk ikke. Jeg har aldri vært så lykkelig som det jeg er nå, og det er fordi jeg har 15 kg ekstra på kroppen nå.

Likte dere innlegget & skal jeg fortsette med dette fremover?♥

… og det opplevde jeg i går.

Jeg er 21 år gammel og var på min første konsert i går – og det verste av alt er at jeg ikke skammer meg i det hele tatt. Jeg har hatt mine grunner, foreldrene mine har hatt sine grunner og det er ikke rart skal jeg si dere. Siden jeg ble født med bare ett øre gjorde det at hele familien min siden dag 1 har vært veldig overbeskyttende når det gjelder hørselen min. Det setter jeg så utrolig stor pris på, for hadde de ikke vært så overbeskyttende hadde jeg garantert tatt alt de hadde sagt til meg med en klype salt. Gjennom årene har jeg forstått at jeg har en forsterket hørsel på mitt venstre øret, og det tok meg litt tid før jeg turte å utforske det. Flere ting bekreftet at jeg kunne klart meg gjennom en konsert, nyte den og ikke være redd for hørselen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det sjokkerer meg like mye som andre at Flatbush Zombies ble min første konsert. Hvorfor? Det er ikke noe jeg hører på til vanlig, faktisk ganske sjeldent. Ingvild hadde en ekstra billett og spurte om jeg ville bli med for en stund siden. Jeg sa ja med en gang, fordi jeg tenkte “hvorfor ikke??”. Nadine hadde også billett, så vi 3 skulle nyte denne konserten sammen. Jeg må virkelig si at det å se artister live er noe helt annet enn hva man bare kan høre. Energien de hadde på scenen, hvordan de fikk med seg publikumet og den følelsen som var på Rockfeller var bare så rå. Jeg har skjønt at jeg har gått glipp av noe, og skal fra nå av prøve å komme meg på de fleste konserter jeg ønsker å oppleve. Neste på listen nå er Chainsmokers. Så hvis du har billetter eller kjenner noen som skal selge 2 stk eller flere – holla at me♥

Når var du på din første konsert?♥

Svak – Forberedt – Spørsmålstegn

Dere har kontaktet meg flere ganger og spurt om jeg kan skrive litt mer personlig. Jeg har prøvd flere ganger, tro meg. Jeg føler meg svak hvis jeg åpner meg og det hater jeg, samtidig som jeg burde la folk komme inn på meg. Jeg er redd for at hvis jeg skriver om ting jeg er redd for, bekymrer meg over og overtenker vil personer der ute kalle meg svak, kanskje le av meg og muligens bruke det mot meg. Det er en ganske shitty følelse å sitte med hver eneste dag. Jeg frykter så mye at det stopper meg fra å ofte gjøre det jeg har lyst til. Jeg er så drittlei av å frykte ting, men frykt er også bra. Da er jeg i hvert fall forberedt og klar for det som kan skje.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Forrige uke var det som om jeg ble bitchslapped i ansiktet 2 ganger på forskjellige dager med helt uventede nyheter som jeg ikke så komme. Jeg satt med et spørsmåltegn og bare lurte på hva jeg hadde gjort galt. Er det meg det er noe galt med tenkte jeg, og det lurer jeg fremdeles på. Det å ikke få konkrete svar, det er noe av det verste jeg vet om. Det er som da man får tilbake eksamensoppgaven og ser hvilken karakter man har fått – men ikke får svar på hva som var feil og hva du gjorde galt. Du får bare karakteren, og det er alt. Jeg trenger mer enn det, jeg ønsket svar. Svaret jeg kom frem til var at jeg ikke holdt mål. Det suger. Man føler seg plutselig veldig tom og det er en følelse jeg ikke vil kjenne på. Men med 2 bitchslapp senere er jeg klar for å bite tenna sammen og være klar for mulighetene som kan dukke opp fremover.

Akkurat nå; Nå gleder jeg med til å spille Mall World, følge med på Farmen 2016 og spise ostepop til posen er tom slik at jeg kan starte på en ny èn.

Så ja, det var mine følelser på en mandag – hva er dine?♥

Jeg håper ingen tar dette innlegget som en vinkling mot kroppspress, for det var det jeg ville bortifra. Uansett hvilken kropp du lever i, kommer du alltid til å søke etter det du ikke har. Derfor er det viktig å jobbe med seg selv, akseptere hvordan man ser ut og eventuelt jobbe hardt for å oppnå resultater som du ønsker. Så unnskyld til dere nysgjerrigperer som ønsker å høre hvor mye jeg veide på mitt minste, for det kommer jeg ikke til å skrive. Drit i tall, tall skal ikke bestemme hvem du er, tall skal ikke kontrollere deg. Det er bare tall.

Jeg har hatt problemer med å komme meg opp i vekt i flere år, jeg har gått til legen for å få hjelp og jeg har gått til en personlig trener for å få hjelp. Men den eneste hjelpen jeg egentlig trengte var meg selv, å være min egen motivasjon. Jeg trengte å innse at jeg var viktig for meg selv. Det sies at man noen ganger må treffe veggen for å komme seg på bena igjen, og det var det som skjedde med meg. Jeg kunne se på meg selv i speilet og hate alt jeg så, fordi jeg følte meg for tynn. Jeg følte meg som en voksen dame som var stuck i en barnekropp som jeg bare ville ut av. Å leve i en kropp du ikke trives i, det er vondt og sånn var det for meg hver eneste dag i flere år. Jeg prøvde flere ganger, men jeg ga opp før jeg fant viljestyrken til å fortsette. Sommeren som er den beste årstiden som jeg gledet meg til hvert år, var også den årstiden jeg gruet meg til hvert eneste år. Mens andre koste seg på stranden, holdt jeg meg på verandaen i bikinien fordi jeg ikke ville at mennesker skulle se kroppen min, for så misfornøyd var jeg. Jeg ble så lei av å være lei meg og av å ikke tenke godt om meg selv, at jeg bare måtte prøve èn gang til.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne dagen visste jeg aldri når skulle komme, men jeg hadde troen på at èn dag skulle jeg endelig se at jeg klarte målet mitt. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd jeg klarte å gå opp i vekt og holde det så stabilt som jeg har gjort nå i 4 måneder. Så det store spørsmålet; Hvor mye har jeg gått opp? Jeg har gått opp ca 13-15 kilo. Det er faktisk en DEL, men noe av det er også muskler. Selv om jeg nå har klart å gå opp så mye, er målet mitt 5 kilo til og så se om jeg er fornøyd da. Jeg kommer ikke til å gi meg før jeg kan se meg i speilet og smile.

Noen av dere lurer kanskje på hvordan jeg klarte å gå opp i vekt selv om jeg hadde en unormalt høy forbrenning som ofte var en pain in the ass. Det er så enkelt som å spise oftere i løpet av en dag, mer variert, få rutiner og KOS deg med maten. Spis når det passer for deg, og drit i hvis du er den eneste som er sulten. Jeg har aldri hatt et så bra forhold til mat som det jeg har nå og jeg har alltid vært glad i mat. Det var bare en lang periode jeg var mye deprimert som gjorde at jeg ikke spiste så mye hver dag, jeg spiste kanskje 2-3 ganger om dagen og det var stort sett middag og kveldsmat. Jeg gjorde det ubevisst. Det kom til et tidspunkt i fjor der jeg sykmeldte meg fra jobben fordi jeg slet med mitt private liv, inkludert meg selv. Jeg var så sliten. Eneste som fikk meg igjennom denne perioden var mitt tryggeste sted som er rommet mitt og serien Pretty Little Liars (believe it or not). Den serien fikk meg til å tenke på andre ting mens jeg lå i sengen min 2 uker i strekk. Jeg skulle mer enn gjerne vært hun som trøstespiste, men den jenta ble ikke jeg. Det jeg spiste den gang, spiser jeg fremdeles – men jeg spiser mer. Jeg har ikke endret om på kostholdet mitt, den er fremdeles usunn men jeg varierer mer som gjør den sunnere – velger jeg å tro.

Så hvem er jeg nå? Jeg gråter ikke lenger fordi jeg er lei meg, jeg gråter fordi jeg er lykkelig. Jeg har aldri hatt det så bra som det jeg har nå, og det er fordi jeg tar mine egne valg og fokuserer mer på meg selv som jeg skulle gjort tidligere.

Jeg klarte det, og jeg klarte det på egenhånd.

Disse er tatt for litt over 2 år siden.

Samme buksene, men en helt ny jente på høyre side.

Så dette er meg i dag, med noen ekstra kilo på kroppen and still counting;

Noen av dere tenker sikkert hvor disse kiloene har lagt seg, noe jeg også tenkte før jeg begynte å se tilbake på gamle bilder. Kiloene har lagt seg på hele kroppen min, men der jeg ser den største forskjellen er på bena og armene mine – noe jeg er veldig fornøyd med.

Hvis dere lurer på noe mer, still meg spørsmål i kommentarfeltet og jeg svarer så fort jeg har tid♥

Jeg visste aldri når denne dagen skulle komme, men jeg hadde aldri trodd at dagen i går var dagen. På over 2 år, har jeg ikke vært på stranden og vist meg i bikini, heller ikke badet på flere år. Det er veldig personlig for meg å åpne meg og skrive om akkurat dette, men det som stoppet meg var kroppen min og den sosiale angsten for at mennesker ikke skulle like kroppen min og bare tenke negativt om den. Derfor for å unngå dette, satte jeg ikke foten min på en strand på over 2 år. Jeg hadde ingen planer om å besøke stranden å vise meg i bikini i år heller, men med tanke på at jeg har gått litt opp i vekt og ikke føler jeg lenger ser for tynn ut – klarte jeg det. Ida, Nadine og jeg dro på en strand litt sent så det var ikke så mange der vi var. Tror det var en av grunnene til at vi også turte å bade og svømme ut på flåten. Det verste er at jeg da først la merke til hvor mye jeg har savnet å bade i norskt vann, og virkelig oppleve den norske sommeren. Jeg hadde det virkelig så gøy, endelig kunne stupe igjen og dykke – faktisk gi litt faen, det trengte jeg. Jeg har fremdeles en lang vei å gå, til jeg klarer å like kroppen min, men med de kiloene jeg har lagt på meg, er jeg endelig noen kiloer på vei til å like den.

Etter en veldig koselig dag på stranden, ville vi alle tre besøke Alby og ta en liten gåtur der for å oppleve den fine utsikten. Jeg har aldri vært på toppen av Alby før, men utsikten og gåturen dit gjorde meg målløs. Så mye fin natur på et sted og det ble bare bedre og bedre jo lenger inn i skogen du gikk. Jeg skal tilbake hit i løpet av uken, og da skal jeg sitte på fjellet frem til solnedgangen er over.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har fått en stor forespørsel om å lage et innlegg om kroppen min og hvordan jeg gikk opp i vekt. Jeg jobber med saken, men vet ikke helt når det blir publisert siden det er vanskelig å åpne seg etter å ha vært lukket så lenge.

Har du badet i år?♥

Å være blogger er veldig deilig, men på mange måter også ganske skummelt. Året 2014 var da jeg begynte å tjene mye penger på bloggen, men også få mer sponsede ting, og da ble det fryktelig viktig for meg å holde styr på sparing, skatting osv. Jeg hadde aldri vært borte i dette før, så ja, jeg var alltid redd for at jeg skattet for lite. For som dere har fått med dere, får hele landet vite om hvilke bloggere som har gått på en smell eller ikke. Det blir offentliggjort. Jeg skjønner ikke helt hvordan noen synes noe så privat som ens inntekt skal bli snakket om i media. Ulempen ved å være kjent, uten tvil. Gjør du noe feil, da skal fader meg alle få vite om det. Det er ett slag i trynet fra før av, men ut i media skal det. Den listen ville jeg aldri være på, heller aldri den som var fra forbrukerombudet som tok tak i bloggerne som ikke var flinke nok til å markere sine innlegg som spons, reklame, annonse osv.

Det har vært så mye styr og kaos rundt dette, at jeg har vært alt for stresset til å skrive noe om det. Jeg husker jeg var livredd for å være på den listen fra forbrukerombudet. Jeg gransket den sååå nøye for å se om navnet mitt stod der, men det gjorde det ikke! Selvom jeg var veldig sikker på at jeg ikke skulle stå der, var jeg redd de kunne være så strenge som å finne ett sted der man hadde glemt å nevne noe. Man vet jo aldri. Jeg ga meg selv en god klapp på skulderen der. Og noe vil jeg gjerne avslutte med å si; Jeg vet mange av dere lesere ikke føler det er troverdig når bloggere skriver om sponsede produkter, eller reklame generelt. Men vi har valget mellom å si ja eller nei, avhengig av om det interesserer oss eller ikke. Jeg har takket nei til mange innlegg, og det er store beløp jeg har “tapt”, da snakker jeg om femsifrede beløp per innlegg, tilsammen over ett sekssifret beløp. Helt ærlig har jeg ikke tapt noenting, for jeg har vært troverdig mot dere og meg selv. Bare for å nevne et eksempel til dere, takket jeg nei til å skrive om et produkt som skulle fjerne cellulitter på kroppen for maks 2 måneder siden, selvom beløpet jeg fikk for det var ganske høyt. Det interesserer meg bare ikke. Enkelt og greit. Jeg vil heller sitte igjen med god samvittighet, enn med mye penger og ingen samvittighet.

Så over til noe dere ikke får sett her på bloggen. Nemlig skatting av pengene våres. Det har vært min største frykt som blogger å gå på en skattesmell. Det er litt annet i en klesbutikk, hvor ikke media skriver om det, fordi du ikke er en kjent person. Som blogger vil jeg allerede ikke gå på en skattesmell, og ikke nok med at det er ille nok, så skal folk skrive om det i artikler overalt i media. Mennesker spredt rundt i hele Norge kommenterer sakene, sier bloggere er noen små drittunger som ikke vet hva penger betyr, og tror de kan lure seg unna skatt. Altså, unnskyld meg? Voksne kvinner og menn ute i arbeid kan også gå på en skattesmell, ikke kun bloggere. Mennesker har så mye unødvendig hat ovenfor bloggere at det er til å spy av. Vi er mennesker vi også, vi gjør feil. Men som alle andre, vi lærer av feilene våres. Dropp spydigheten. Hvordan ville du følt deg om hele Norge fikk vite at du gikk på en skattesmell?

Alt dette har jeg bekymret meg mye for. Så mye at jeg faktisk har endt opp i tårer flere ganger. Men halleluja så glad jeg ble da jeg så at jeg skal få igjen på skatten i går. Det er en stor lettelse. Til tider har jeg vært fristet til å skatte mindre enn 40% som jeg i utgangspunktet skal, men å bare høre ordet skattesmell, har virkelig fått meg til å ikke kjøre av veien. Hver eneste måned selvom jeg visste jeg hadde skattet nok ut i fra mine beregninger (og kalkulatoren), ville jeg ikke være 100% sikker, men 110% sikker og derfor la jeg alltid til 1 ekstra tusenlapp. Det lønnet seg. Gud for en deilig følelse jeg sitter igjen med nå.

Over 5 år som blogger, og fremdeles ikke gått på noen smell. Det sier jeg meg veldig fornøyd med!

Har du noen tanker og meninger rundt dette?

Jeg deler sjeldent raseri-innlegg på bloggen. Men nå synes jeg jaggu det er på tide å fortelle dere noe, dele noe jeg har hatt på hjertet en god stund. Dette er noe jeg har sett igjen hos mange andre bloggere, og jeg har opplevd å få dette på bloggen selv. Og en gang for alle, kan dere ikke bare forstå dere litt på oss bloggere eller iallfall prøve, jeg mener se for deg at du var i min situasjon og at det var du som blogget?

Blar du igjennom på en blogg, kommer du til å møte på reklameinnlegg, sponsede produkter og adlinks til produkter. Hva er det første en leser tenker da? Jo, nemlig “herregud reklameinnlegg igjen, adlinks igjen srsly, da får’a sponset produkter IGJEN, kan hun/ han gi faen i å reklamere for ting så ofte?”

Jeg skjønner dere på en måte, men VÅKN OPP! Dette er måten vi bloggere tjener penger på. Ja, det er lettjente penger. Digg er det også. Men du ser ikke meg gå løs på en freelance journalist (som igjen også sitter mye hjemme og skriver leserinnlegg.) Likevel er det en stor forskjell på jobbene våres, men la oss alle heller fokusere på at vi faktisk gjør noe for å få inn penger på kontoen våres, enn å fokusere på hvordan vi får det. Og viktigste av alt; Vi har i hvertfall en inntekt. Men det vil alltid være de som kun skal fokusere på det negative, sånn er det bare og det vet jeg.

Nei, det er kanskje ikke rettferdig at vi kan tjene mer enn dere som sliter ræva av deres på jobben, ved å bare sitte foran datamaskinen og taste i vei på tastaturet vårt. Men sånn er det, alt er ikke like rettferdig her i verden. Visst pokker hadde jeg vært sjalu og kanskje litt smålig forbanna over at fisefine rosabloggere som ikke anstrenger seg noe særlig kan tjene mer enn meg i mnd, som faktisk står opp tidlig på morgenen, kjører til jobb og er ikke hjemme før etter en vanlig arbeidsdag. Men jeg skal fortelle dere en ting, hadde dere hatt en blogg, og fått en forespørsel om å reklamere for et produkt for en viss sum, dere hadde ikke takket nei. Tro meg.

Vi har utgifter vi og, som for eksempel en ganske så høy skatt. Det er ikke slik at vi sitter igjen med kjempemasse penger, iallfall ikke jeg.

Jeg kunne faktisk levd på bloggingen min, men vet dere hva? Jeg liker å tjene litt ekstra, derfor er jeg i tillegg deltidsansatt i en klesbutikk. Jeg vil oppleve verden, ha råd til det jeg ønsker meg, spare så mye jeg kan i måneden, og hvordan gjør jeg det? Jo, ved å jobbe, og hva gjør jeg? Jeg jobber! Jeg jobber for det, men jeg får det kanskje lettere servert enn dere andre. Det er jeg helt klar over selv. Men gir det dere god nok grunn til å klage på hvordan vi tjener pengene våres? Det er direkte frekt.

Når denne inntekten jeg får fra bloggen kan hjelpe meg ved å nå mine mål i livet, og det dukker opp flere forespørsler som kan hjelpe meg på veien, så klart takker jeg ja til det. Du takker vel ikke nei for å bli igjen litt lenger på jobben, for å tjene litt ekstra – gjør du? Reklamerer vi bloggere for ting flere ganger i løpet av en mnd, er det en god mnd for oss. Blir du satt opp på vaktlistene mye, er en god mnd for deg. Det er nesten crazy å sammenligne det på denne måten, men det er faktisk sånn det er.

Til syvende og sist;

Jeg irriterer meg over personer som alltid skal hakke ned på oss bloggere fordi vi får den og den inntekten og de godene som fører med. Jeg kan forstå at det føles urettferdig på mange måter for andre som har “vanlige/normale jobber” og jobber hardt, men klag nå heller til de som styrer summen av penger vi bloggere får (dere er jo også med på å styre inntektene våre i og med på at dere leser den). Lettjente penger er det på mange måter, men nå er det slik at iallfall JEG har en annen jobb ved siden av og ikke KUN blogger. Jeg liker å ha noe å gjøre og driver med to ting jeg faktisk liker. Bloggen har gitt meg mange muligheter på veien og jeg ser frem til hva som vil skje videre.

Det handler ikke kun om det å få ting gratis for meg, men å se hva bloggen eventuelt kan føre til videre for meg i fremtiden. Og skulle det ikke gå helt som forventet og det ender opp med å bli slik at jeg ikke lenger har den muligheten jeg nå har i dag, til å tjene penger med bloggingen (som jeg en dag er ganske forberedt på vil skje), har jeg iallfall en annen jobb ved siden av. Det ville ikke være det verste som kunne skje. Kanskje ender jeg opp med å studere og.

Wow, det føltes godt å få ut dette. Takk for meg.

Hva synes du om akkurat dette?