..du har vært så fin.

Denne helgen som nå er over har jeg gledet meg til så lenge, men mest av alt gruet meg. Kristoffer og familien hans inviterte meg med på en hyttetur her i Sauda som er tre timer nord-øst for Stavanger for å stå på ski og kose oss. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er født med ski på bena, og det er vel nærmere 10 år (hvis ikke mer) siden jeg har stått ordentlig på ski. Typisk meg at jeg skulle finne meg en type som er så aktiv på ski som han her. Jeg har fått testet meg skikkelig denne helgen og funnet ut at jeg er flinkere på slalom enn hva jeg er på langrenn. Det hadde jeg aldri trodd. Det var på fredagen vi gikk langrenn og meg på en sånn tur var ikke annet enn klønete da vi skulle snu og gå tilbake. Lørdagen derimot med slalomski på bena, det gikk mye bedre og jeg ble overrasket over hvor gøy jeg hadde det – selv med ski på bena og det tror jeg vil sjokkere familien min å høre. Noe som nesten slo pusten ut av meg mens vi stod i bakken var hvor pene omgivelser det var rundt oss. Desto høyere vi kom med heisen, desto penere ble det. Jeg har høydeskrekk som kanskje ikke så mange vet, så det tok meg litt baller å våge å dra lenger opp med heisen, men jeg klarte det og med godt grunnlag. Jeg hadde allerede skuffet på langrenn, så jeg kunne ikke skuffe to dager på rad. Det er en stolthet jeg kommer til å bære med meg lenge vet jeg, så mine kjære og nære – dere kommer til å bli så lei av snakket mitt fremover.

Å puste inn så frisk luft som det er her oppe, det har jeg ikke kjent på siden jeg kan huske. Det er noe med å være langt borte på en så flott hytte med en gjeng som bare ikke kan erstattes med noe annet. Det har vært så koselig i dette ski-paradiset og jeg forstår nå kunsten av å slappe av på fjellet. Vi er omgitt av en helt rå utsikt hvor enn vi ser, og å stå opp til noe slikt hver dag – det kan jeg leve med.