Dette hadde vi alle snakket mest om, og etter snøscooter dagen som var så vellykket (for de fleste av oss hehe) – gledet vi oss til nok en dag med flere opplevelser. Dagen startet med litt dårlig vær da vi kom frem til hundegården, men det viste seg å snu så fort vi kom litt opp i høyden. Vi fikk allerede knytte bånd med hundene før kjøringen, for vi måtte feste de til sleden vi skulle kjøre. Denne gangen skulle jeg stå for kjøringen, siden Kristoffer hadde kjørt den lange turen dagen før og sa seg godt fornøyd med å ligge i sleden mesteparten av tiden. Når du kjører hundeslede er det ikke mye du må gjøre, da hundene er så flinke. Men det som fikk meg til å svette som en gris var da vi måtte bremse ned farten. Dette er hunder som liker å løpe, og da jeg skulle prøve å bremse ned 6 hunder inkludert Kristoffer som lå på sleden – så ble det til at jeg så på det som en treningsøkt. Jeg måtte med hele kroppsvekten min hoppe på bremsen flere ganger, og i tillegg med armene, prøve å dytte sleden oppover mens jeg dyttet meg nedover. I disse øyeblikkene tenkte jeg flere ganger at nå mine venner, nå er jeg på eventyr.
Turen varte i ca 5 timer, og vi spiste lunsj i et telt rett ved der vi parkerte sleden og alle hundene vi hadde med oss på turen. Bare der var omgivelsene flotte, og man fikk tid til å forstå hvor heldige man er som får oppleve dette. Du befinner deg i en hvit ørken på hele turen, og det eneste du hører er hundene som løper foran deg. Det er en unik og magisk opplevelse.
Denne dagen hadde vel de fleste av oss gledet seg mest til. Å endelig få oppleve Svalbard direkte fra snøscooteren, og i fart. Dessverre hadde jeg fått vite på forhånd at jeg ikke kunne kjøre, da jeg ikke har lappen. Den beskjeden var kjip, men fart kom jeg uansett til å oppleve – og det var det jeg gledet meg ekstremt mye til. Da vi kom til plassen vi skulle være på de første 30-60 minuttene, ble vi informert om alle farene vi kunne møte på veien mens vi kjørte snøscooter. Akkurat da kjente jeg at jeg sa meg veldig fornøyd med å sitte bak Kristoffer på scooteren, og ikke være føreren. Turen vi skulle ut på var lang, det er 10 timer på scooteren – men man har mulighet til å velge en mindre tur. Men selvfølgelig ville vi ha en lang tur da vi var på Svalbard for første gang. Det som stod for tur var å kle på oss lag på lag med varme klær, i tillegg til dresser vi fikk låne + litt småting, så var det på tide å komme seg ned til snøscooteren. Siden man kjører på rad, er det viktig å ha signaler med hånden som gjør at de bak deg forstår hva du skal gjøre. Og disse signalene ble brukt MYE på turen, bare så det er sagt.
Allerede 5-10 minutter inn i kjøringen, møtte vi på mye vann over isen, som gjorde at to i familien til Kristoffer havnet i vannet med snøscooteren over seg fordi de prøvde å unngå vannet. Vi kjørte nesten rett bak og så hele ulykken. Så flere av oss gikk av scooteren for å prøve å hjelpe til, men på veien bort var det flere av oss som gikk igjennom med føttene. Og da forstod flere av oss at det var lurt at ikke alle kom bort. Mens vi hjalp de som falt av til å få på seg tørre og varme klær, kom det en leder fra en annen snøscooter tur og sa at han og gjengen han hadde med seg kom til å snu og avlyse turen pga mye vann over isen.
Jeg vet ikke om jeg har fortalt det, men familien til Kristoffer er alt annet enn pyser. Så selv etter en liten ulykke som dette, ville alle fortsette på den 10-timers lange turen. At mormoren til Kristoffer var en av de som falt, og ikke engang nølte om å fortsette turen fikk meg til å si “You GO girl!!” inne i meg. For en dame.
Historien bak disse bildene av meg må dere få høre:
5 minutter etter første ulykken gjennom vannet, skjedde det igjen med de to eldste mannfolka i familien til Kristoffer. Denne gangen hadde noen av oss misforstått håndsignalet lederen prøvde å vise oss, som gjorde at disse to kjørte over vannet på den andre siden, da vi egentlig skulle vente. Det resulterte til at scooteren de kjørte med (vi var 2 stk på hver scooter) satte seg fast i både vannet og snøen, og vi da fikk slått an litt tid mens vi måtte vente på kjør-signalet. Til slutt etter at lederen hadde prøvd mye forskjellig for å få opp scooteren, trengte han hjelp av oss alle. Vi måtte derfor kjøre med bånngass for å komme oss over vannet, og så måtte hver og en av oss gå av scooteren for å få opp scooteren med tautrekking. Det klarte vi på 2 sekunder, som gjorde at vi fort kom oss videre på turen uten flere problemer.
Meg og Mari, som er en av søstrene til Kristoffer.
Fridtjof, morfaren til Kristoffer og Vidar.
Utsikten fra scooteren var helt fantastisk. Vi var omringet av snø, flotte fjell og sol. Jeg skulle så gjerne tatt bilder av noen av de stedene vi kjørte forbi, for det var fantastisk. Jeg hadde flere øyeblikk der det føltes ut som en sakte film. Jeg satt bakpå Kristoffer i høy hastighet, så rundt meg i mange sekunder, mens jeg prøvde å få inn alle de fine omgivelsene vi befant oss i. Det jeg synes var det skumleste med denne turen var tåken vi kjørte igjennom i ca 30 minutter hver vei, over et fjell. Man så ingenting annet enn scooteren foran og bak deg, alt var helt hvitt. Det eneste jeg tenkte på var at nå hadde det vært jævlig typisk hvis isbjørnen kom.
