Jeg er alt for dårlig til å ta i bruk mitt analog kamera. Men jeg tror grunnen er fordi jeg er redd for å sløse rullene, redd for å ikke fange de beste minnene på rullen. Likevel må jeg slutte med det der, for blant mye tull så finnes det alltid skatter. De skattene kommer når man knipser ofte, skattene forsvinner blant alt, men så leter du igjennom bildene en senere gang – og der finner du bildene. Det tar sin tid å skyte opp en hel rull, men det er litt av spenningen også synes jeg. Du glemmer hva du har tatt bilder av, helt frem til du får bildene på mailen. Så kommer alle bildene, minnene og følelsene tilbake i hvert eneste bilde du har tatt. Det er det som er så fint med minner. Det gjenskaper mye av følelsene du kjente på den dagen, i det øyeblikket. Jeg synes det er helt fantastisk, og jeg elsker det. Dette får meg bare til å ville knipse enda mer, og håpe på at våren (!!!!) snart har kommet for å bli. Da kan jeg love dere at det vil bli mye analog bilder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår