Jeg skal snart ta toget inn til Fredrikstad for å treffe Emilia og Ryan, sammen med min kjære. Vi har planlagt en dobbeldate så lenge at det nesten føles ut som om det er en evighet siden vi satt denne datoen. Jeg gleder meg sånn, og kjenner jeg er merkelig stolt over meg selv. Mest på grunn av at jeg endelig har mer tid til å treffe de jeg er glad i. Det er så sykt at det gir meg SÅ mye glede, jeg kan ikke huske å ha kjent så sterkt på det før. Og det at det ble i desember, det hadde jeg aldri trodd. Den mest hektiske og kaotiske måneden i året, vil jeg si. Men det passer så perfekt, for jeg blir fylt med så mye kjærlighet denne måneden at det snart renner over. Jeg får påfyll av det jeg lenge har følt meg tom for, nemlig kjærligheten venner gir deg. Den er gullverdt. Jeg ble en gang blind av kjærligheten, men jeg har for første gang kjent at jobben gjorde meg blind for alle de som trengte meg, en venn. Det var tøft, men takk og lov for at jeg innså det.
Nå sitter jeg på rommet mitt omringet av tente lys, som har hver sin lukt. Noen vil sikkert si det er for mye, men det er akkurat perfekt for meg. Duft-dronningen, det er det jeg skulle blitt kalt. Jeg tente lysene kun fordi jeg var kald, men så innså jeg hvor koselig levende lys kan være. Hvordan kunne jeg glemme noe så koselig?
Forresten; Er det ikke rart hvordan du kan se tilbake på gamle bilder, og lure på hvorfor du ikke likte dem, når du liker de så godt nå?